Forskere har oppdaget fossilt bløtvev fra en dinosaur, noe som gir en unik mulighet til å utforske sykdomsmekanismer fra fortiden. Funnene antyder at eldgamle livsformer kan gi verdifull inspirasjon til dagens medisin.
Sammendrag
Fossilt bløtvev fra en dinosaurietumor gir forskere en sjelden mulighet til å undersøke eldgamle proteiner og sykdomsmekanismer som har eksistert i millioner av år. Funnene antyder at dinosaurer, på lik linje med dagens dyr, hadde egne forsvar mot kreft – noe som kan gi nye perspektiver på sykdommens utvikling.
Studien fremhever hvordan bevarte biologiske spor fra utdødde arter kan fungere som et evolusjonært kunnskapsarkiv og bidra til fremtidig kreftforskning. Forskerne understreker betydningen av å bevare fossilt bløtvev, da det kan inneholde nøkler til både fortidens og fremtidens medisinske gjennombrudd.
Artikel av Justin Stebbing, onkolog og professor ved Angela Ruskin universitetet i Cambridge og sitter i Alivias Medical Advisory Board.
Dinosaurer og kreft – en uventet forbindelse
Når du tenker på dinosaurer, kan du tenke deg ruvende rovdyr eller kjemper som streifer rundt i forhistoriske landskap. Men hva om disse eldgamle skapningene kunne lære oss om en av menneskehetens mest vedvarende utfordringer: kreft?
I en ny studie utforsket teamet mitt og jeg hvordan fossilisert bløtvev, bevart i titalls millioner år, kunne avsløre ny innsikt i eldgamle proteiner som en dag kan hjelpe studiet av kreft.
Fra bein til bløtvev
I flere tiår har dinosaurforskning fokusert på bein, som har mye større sannsynlighet for å bli bevart. Men bein alene kan ikke fortelle hele historien om hvordan disse dyrene levde, eller hvordan de døde. Teknologiske fremskritt, som paleoproteomikk (studiet av eldgamle proteiner), lar nå forskere analysere delikate fragmenter av bløtvev bevart i fossiler.
Tumoren i Telmatosaurus
I 2016 leste jeg en artikkel om oppdagelsen av et nytt fossil i Romania med en svulst i kjeven. Disse restene var fra en dinosaur kalt Telmatosaurus transsylvanicus, en plantespisende «sumpfugl» med andenebb. Eksemplaret hadde levd for mellom 66 og 70 millioner år siden i Hateg-bassenget i dagens Romania.
Jeg var fascinert av hva vi kunne lære av dette. Selv om det fantes en håndfull tidligere rapporter om kreft i andre dinosaurbein, og tidligere funn av bløtvev som blodårer i fossiler, hadde ingen noen gang beskrevet bløtvev i en gammel svulst.
Telmatosaurus-eksemplaret. Pramodh Chandrasinghe, CC BY-NC-SA
Slik foregikk undersøkelsen
For å forstå mer dro teamet mitt til Romania og samlet inn prøven. Vi tok den med tilbake og lagde et lite hull i den med et bor på bredde av et menneskehår, og tok en liten prøve.
Deretter monterte vi den på et kraftig mikroskop, kalt et skanningselektronmikroskop. Inni den så vi bilder av blodceller, som inneholder proteiner.
Proteiner – naturens tidskapsler
I den originale Jurassic Park-filmen lager eller kloner forskerne dinosaurer fra gammelt genetisk materiale. Men i virkeligheten brytes DNA-et fullstendig ned over millioner av år.
Proteiner kan imidlertid, i motsetning til DNA, være bemerkelsesverdig stabile over tid. Forskning har vist at de kan vedvare i fossiler i millioner av år under de rette forholdene, og fungere som molekylære tidskapsler. Å studere disse proteinene kan hjelpe oss med å rekonstruere biologiske prosesser, inkludert sykdommer som kreft, som rammet dinosaurene.
Kreftens dype evolusjonære røtter
Kreft blir ofte sett på som en moderne pest, men den har en gammel opprinnelse. Store, langlivede dyr, fra elefanter til hvaler, er et paradoks. Deres størrelse og levetid burde gjøre dem kreftutsatte, men mange har utviklet bemerkelsesverdige forsvarsmekanismer.
Elefanter, for eksempel, bærer ekstra kopier av TP53-genet, en tumorundertrykker. Grønlandshvaler, som kan leve i over 200 år, har ultraeffektive DNA-reparasjonsmekanismer, og skade på DNA er roten til kreft. Dinosaurer, som noen av de største dyrene som noen gang har eksistert, møtte sannsynligvis lignende problemer.
Forskningen til teamet mitt bygger på økende bevis for at dinosaurer ikke var immune mot kreft. Fossiliserte svulster har blitt funnet i arter som Tyrannosaurus rex og Telmatosaurus, alt fra godartede utvekster til aggressive kreftformer. Teamet mitt tar sikte på å avdekke de molekylære verktøyene dinosaurer brukte for å undertrykke svulster i fremtiden.
Hvorfor bløtvev er nøkkelen
Bein forteller oss om anatomi, men bløtvev er nøkkelen til biologi. I teamets studie representerer de røde blodcellelignende strukturene vi fant i Telmatosaurus-fossiler inngangsporter til å forstå dinosaurens fysiologi.
Proteiner bevart i disse vevene kan avsløre hvordan dinosaurer håndterte oksidativt stress, som er knyttet til kreft, betennelse eller til og med immunresponser mot kreft. For eksempel kan visse proteiner indikere mekanismer for å oppdage og ødelegge defekte celler før svulster kan dannes.
Dette arbeidet fremhever også behovet for et kritisk skifte innen paleontologi: å bevare bløtvev, ikke bare skjeletter. Museer og forskere prioriterer ofte intakte bein, men fragmenter av fossilisert hud, blodkar eller celler kan huse molekylære hemmeligheter. Etter hvert som teknologien utvikler seg, kan disse oversette prøvene bli uvurderlige for å studere sykdomsutvikling.
Bro mellom fortid og nåtid
Forbindelsen mellom dinosaurer og mennesker kan virke fjern, men evolusjonen gjenbruker ofte gamle biologiske verktøy. Moderne onkologi henter allerede inspirasjon fra naturen, og mange cellegiftbehandlinger kommer fra planter eller trær. Legemidlet trabectedin, for eksempel, som brukes til å behandle bløtvevssarkom, kommer fra en marin organisme kalt sekkdyr (Ascidiacea).
Å utvide søket vårt til utdødde arter kan åpne et bibliotek med evolusjonære løsninger. Hvis vi kan identifisere kreftdempende eller kreftfremmende proteiner i dinosaurer, kan disse molekylene inspirere til nye lærdommer om menneskelig kreft.
Fremtidige muligheter
Det har tatt nesten et tiår å komme så langt. Som så mye arbeid understreker denne forskningen viktigheten av tålmodighet, og vi er ikke der ennå. Et virkelig gjennombrudd kan komme når forskningsfremskritt lar oss studere eldgamle proteiner i detalj, og spore hvordan kreftmekanismer utviklet seg over millioner av år.
Å bygge bro mellom paleontologi og onkologi er ikke bare å avdekke gammel historie. Vi skriver potensielt et nytt kapittel i kampen mot kreft.